Kunst og vitenskap Bli med styrker i Søk etter romvesener på SETI-instituttet

I mai 2010 møtte Charles Lindsay Jill Tarter, tidligere direktør for SETI Research og inspirasjonen bak filmen Ta kontakt med. De ble umiddelbart venner, og da Tarter inviterte Lindsay til å henge ut på SETI observatoriet i Nord-California ble han slått med en tanke.

"Vi er ute under stjernene, og jeg sa," Du vet, du har omtrent 70 av verdens beste astroforskere. Hvorfor har du ikke en kunstner? "Hevder Lindsay.

Det kan virke som en ikke-sequitur- Hvordan krever søket etter romvesener kunst? - men Tarter og Lindsay tok sine kombinerte talenter til hjerte. I dag inneholder Artist in Residence (AIR) -programmet på SETI-instituttet ti kunstnere som jobber tett med SETI-forskere i to år. Designet for å integrere kunst og vitenskap, er målet med programmet å "utvide på SETI instituttets oppdrag å utforske, forstå og forklare opprinnelsen, naturen og utbredelsen av livet i universet."

Det er første biennale som viser premiere på New Museum, Los Gatos i slutten av oktober, og vil vise arbeid som resulterte fra det intime samarbeidet mellom forskere og kunstnere. Lindsay sammenligner forholdet til de som dannes i dating: Det må være en gjensidig, dyp forbindelse som er utfordrende, respektfull, morsom, og har det spesielle noe som er vanskelig å klemme ned.

Den samme vanskelig å beskrive kjemi oversetter til sitt arbeid. Her er et eksempel på en av Lindsays prosjekter, "Code Humpback."

Det er ingen regler i samarbeidet mellom kunstnere og forskere. Ideen er ikke nødvendigvis at kunsten skal reflektere arbeidet som utføres, eller at forskere skal finne en ramme for kunstnerisk referanse for å utvide sitt søk etter romvesener - selv om begge sider sikkert håper at dette er tilfelle.

"Vi vil ikke at folk kommer inn og sier" dette er det jeg vil gjøre, "som det er en lås," sier Lindsay. "Det er ikke interessant. Vi vil at folk skal komme inn, få tilgang til en slags mennesker, forskere og anlegg, at de ikke ville ha tilgang til ellers og deretter se hva de kommer opp med. Rammen er mer en gitter som gjør at ting kan vokse."

Scott Kildall ble med i programmet i januar 2016 og skriver programvarekoden som forvandler datasett til skulpturer, etsninger, installasjoner og fysiske data-visualiseringer. Hans arbeid, "Strewn Fields", er et resultat av et samarbeid med Peter Jenniskens, en senior forsker som er en ledende ekspert på meteorbyger og meteorittpåvirkninger. Kidall har lenge vært fascinert av science fiction og romforskning og hoppet på sjansen til å bli involvert i SETI.

«Drivkraften bak arbeidet mitt er usikkerhet,» sa Kidall. Det er bare fornuftig for ham at kunstnere jobber med forskere, "siden institusjonen jobber med kanten av romrelatert forskning, og det er så mye som er ukjent på dette feltet," la han til.

Denne ivrige etter å bruke kunst til å introdusere SETI-konsepter til en ukjent verden, er ekko i arbeidet med kunstnerens samarbeidspartner Daniel Bazo (en av artistene i kunstnerprogrammet ved SETI-instituttet), Karl Yerkes og Marko Peljhan. Trioen av kunstnere skapte en installasjon, SOMNIUM, kombinere lys, lyd og robotteknologi for å fremkalle en følelsesmessig og kognitiv reaksjon på Kepler-oppdraget. De jobbet med og mottok data fra NASAs Jon Jenkins, en medforsker på Kepler-teamet, og brukte sanntids sonisering av lyskurver i installasjonen for å representere de mange stjernene Jenkins-studiene.

"Vår oppgave var å ta disse tingene som normalt er hardvitenskap og bringe det til liv for folk som ikke allerede er begeistret for det," sier Bazo. "Folk som ikke allerede blir spente på eksoplaneter - det er vår målgruppe."

Martin Wilner, en kunstner og psykiater, hvis arbeid er informert av psykoanalyse, hadde jobbet med et prosjekt siden 2002 som innebærer å velge et emne som svarer til dem i en måned, og deretter lage tegninger hver dag basert på korrespondansen. Til slutt har han et portrett av den personen i forhold til forholdet han har bygd med seg, et subjektivt portrett av den persons sinnstilstand den måneden. Når Lindsay nærmet seg å bli med i AIR-programmet, foreslo Wilner at han kunne jobbe med ulike SETI-forskere, se hva slags forhold som kunne utvikles, og skape noe som ville illustrere den forståelsen og empati.

"Et av instituttets mange oppdrag er å vurdere muligheten for et møte med utenjordisk liv," sier Wilner. "Et av spørsmålene jeg stillte om var at hvis vi potensielt skulle møte noe, hvordan kommuniserer vi med et annet vesen av noe slag? Og i mitt forslag, en del av det jeg sa var at måten vi kommuniserer med språk, og språk er mer enn bare semantikk og syntaks - det handler om et forhold. Hvis vi noen gang skal ha en vellykket kommunikasjon med utenjordiske vesener, så ville disse psykoanalytiske problemene være relevante for det slags møte."

For Mark Showalter, en senior SETI forsker og medlem av AIR-styret, har erfaringen vært en privilegert. Selv en fotograf som ser en likhet mellom måten han tenker på et fotografi og hvordan han tenker på et bilde fra Hubble-teleskopet, legger programmet et verdifullt perspektiv på sitt arbeid på instituttet: "For å kunne se hvordan en kunstner tar arbeidet vi gjør og gjør det friskt og interessant på måter vi aldri ville vurdere å gjøre - for meg er det bare en av de gode gledene ved å være en del av programmet."