'The X-Files' '"Babylon" er en strålende må-se mess

X-filene rettferdiggjort sin omstart med sin nyeste episode, den rotete, men kreative og energiske "Babylon." Som den første episoden som ikke føltes som om det bare var å retreading godt slitt bakken, var det en overraskende energibrytelse for den andre til siste episode av 10. sesong.

Vekkelsen av X-filene har vært av tvilsom verdi gjennom sine fire første episoder. Lavene i den første episoden har ikke definert hele omstartet, da de truet, men annet enn den første halvtime av Darin Morgons "Mulder og Scully Meet the Were-Monster", har det ikke vært mange høyder. Kjerneproblemet: med bare seks episoder, X-filene '10. sesong har sett mer ut som en største hitsamling enn noe som eksisterer alene.

Den første episoden var veldig solid i en mytologi-tung, Chris Carters sesongpremiere. Det ble fulgt av et tradisjonelt horror mysterium som showet har gjort dusinvis av ganger før. Siste ukens "Home Again" led av å forsøke å smekke to forskjellige episodestiler inn i en: den sklokete horroren til en "Trashman" dismembering folk satte seg til popmusikk, og den filosofiske tristheten til Mulder og Scully som hadde å gjøre med et familiemedlems død. Hver av dem kunne ha jobbet alene, men sammenkrammet, de gjorde episoden til å være latterlig.

Selv Darin Morgan-episoden, så fantastisk som den var noen ganger, passer fortsatt i sjangeren til en "Darin Morgan-episode", som, men en relativt liten prøve på bare fire episoder, fortsatt har et ubetydelig rykte for å være morsom, smart, spent, og villig til å poke hull i serieens egen oppfatning av seg selv. Så jeg var alle forberedt på å si at denne sesongen var den grove ekvivalenten til et mye elsket band som slår ut treffene til en gjenforening, med noen få nye sanger som høres ut som svakere versjoner av herlighetens dager. Det er ikke ille, det er bare ikke viktig.

"Babylon", den femte episoden av sesongen, blåser den teorien ut av vannet. Det er serier skaperen Chris Carter, som både skrev og regisserte episoden, i full-on komediemodus. Dette burde være skremmende - hans største treff i denne modusen var Sesong 5s "The Post-Modern Prometheus" som klarte å blande en distinkt følelse av stil og on-target vitser med en utrolig skummel historie om voldtektsforgiftning.

Men "Babylon" er ikke engang så nær "Prometheus." Dets direkteorienterte metode, i stedet for å være svært stilisert som "Prometheus", er svart-hvitt, er ned til jorden for det meste av episoden. Den er bygget på skummel, nesten romantisk komedie-stil. Dette fungerer utrolig bra, da det nesten er en romantisk komedie, bygget på tilstedeværelsen av to unge FBI-agenter, spilt av Robbie Amell og Lauren Ambrose, som fyller sine egne Mulder / Scully roller. De splittes opp og henger opp med hovedpersonene, noe som gjør det mulig for massevis av overlappende skikkelser - ikke hva Chris Carter er kjent for, men det fungerer virkelig her.

Mulder har beveget seg! #TheXFiles pic.twitter.com/7h1XfTtbtq

- X-Files (@thexfiles) 16. februar 2016

Og så går det galt, og blir til en lydig musikkvideo som må sees for å bli trodd. Har det vært koreografert drømmesekvens dansing i en X filer før? Kombinert med en perfekt tidsbestemt cameo av kjære tapte karakterer?

Den mest uheldige tingen om denne episoden er at all komedien kommer sammen med en helt generisk, mildt rasistisk «fange terrorist sovnercelle» hovedtallet som ikke ville være ute på plass i en 24 eller a Bones. Jeg fant det tilgivelig, men whiplash fra David Duchovny line-dancing ser på en terrorcelle praksis sine selvmord vester er muligens litt mye.

Og likevel er det en energi og kjøre og leknemlighet og vilje til å eksperimentere som var uventet fra noen gjenforeningsturné. X-filene, en stopp fra slutten av linjen, klarte å finne den glede og løpe med den. Det er ikke perfekt, men "Babylon" er en må-se episode.