Netflix, ingen ønsker 'House of Cards' sesong 5

Følgende artikkel inneholder spoilere.

"Det er riktig, vi lever ikke til terror … vi gjør terror," sier Frank Underwood til kameraet i de endelige handlinger av Korthus 'Sesong 4. Den andre halvdel av showets sesong - hvor Frank og Claire forsonker og reformerer som et ondt konglomerat - er fulle av like hardboiled, Chuck Palahniuk-ish linjer. Spacey regales oss med gory forteller om drepte romerske generaler. Senere sier Frank til Claire: "Vi skal ødelegge dem", og refererer til hver motstander de noen gang har hatt. "Ja, det er vi," mumler hun tilbake, grusomt. Det var egentlig bare et spørsmål om tid før Korthus omgjort til Kamp klubb. Det er ikke lenger klart om forestillingen er i seg selv lenger - i økende grad føles det som det aldri har.

Den andre halvdelen av sesong 4 er bedre enn den første. Robin Wright regisserte to svært sterke episoder, som har en mer følelsesmessig uklar kvalitet enn noe vi har sett på showet. Claires indre smerte og selvforsvar bobler til overflaten, men så blir den mørke energien kanalisert tilbake i Underwood-imperiet - og gjør det største budet om kraften til Claires karriere. Likevel med større belønninger kommer større risiko. Som journalist Tom Hammerschmidt saken mot Frank styrker - og Frank finner seg maktesløs for å stoppe det - ser det seg som en selvmordsoppgave for paret. Det eneste alternativet? Gå i krig for å dekke det opp. Og det er sammenhengen for den komisk dramatiske "terror" -linjen; Spacey og Wright er bokstavelig talt i krigslokalet.

Selvfølgelig ønsker vi at det hadde gått på en annen måte - at Hammerschmidt kunne ha tatt Frank til oppgave for Peter og Zoe. I stedet fikk vi dem som seksualiserte spøkelser i Franks komadrøm (Kevin Finnerty mye?). Mye tid er viet til en lamely gjengitt pseudo-ISIS terroristcelle som ingen kan bry seg mindre om, og for mye skjermtid tildelt til en bare rimelig interessant karakter, republikansk kandidat Will Conway (spilt av Joel Kinnaman). Noen Twin Peaks fans sier at Lynch aldri burde ha avslørt hvem som drepte Laura Palmer, og holdt spenningen i stand til å opprettholde interessen for serien. Korthus har gjort polar motsatt: På dette punktet er det spenet ut sine sentrale spenninger så lenge det gjør vondt.

Underveis marginaliseres det også noen av sine bedre karakterer i en-trick-pony roller: For eksempel var Remy mer interessant da han ikke bare var deprimert, lovelorn og ble utpresset hvert sekund. Det virker som Jackie, Remy, og tidligere president Walker kommer virkelig å bringe Frank ned med deres deltakelse i Hammerschmidt's artikkel, men til slutt ser deres bidrag ut som marginale. Vil de ri ut i solnedgangen sammen, som de ser ut til å forberede seg på i den siste episoden, og muligens aldri å komme tilbake? La oss ikke håpe det.

Faktum er: Ingen ønsker krigen i Korthus lenger enn vi vil ha en faktisk krig. Fordi på dette punktet ser ingen på politiske ting, som i økende grad skinker, og føles irrelevant for vårt nåværende politiske landskap. Vi kan forestille oss sesong 5 nå - krigen i utlandet etterligner krigen hjemme hos Frank og Claire v. Hammerschmidt og deres mange fiender. Det er ikke et spennende begrep, fordi det er den samme grunnleggende begrep som alle Korthus årstid. Varmen er tilsynelatende skrudd opp med hver instans, og likevel ser vi på med kjedsomhet. Hva mer kan dette showet gjøre for å sjokkere? På dette punktet er det lukking vi ønsker.

Men Korthus er en no-brainer og antagelig en cash cow for Netflix. Billig produsert og ekstremt populær, det er ingen grunn til å trekke gardinene. Showrunner Beau Willimon vil abdikere sin trone neste sesong, noe som fører til at noen spekulerer på at det blir showets siste. Men det er kanskje mer sannsynlig at forfattere vil presse sent Downton Abbey modell i sin ytre grad: å holde brannen brennende til hver siste stjerne har bedre ting å gjøre. Det er nok kjente og kjære figurer for dette showet å vare forbi Spacey eller Wright, selv. La oss håpe det går ut med noe verdighet, men hvis sesong 4 klargjør noe, så er det det Korthus er like hensynsløs om suger betrakteren til sin utilfredsstillende, men svært vanedannende verden som Frank og Claire handler om å ta på seg makt.