'Inside' er videospillet tilsvarer dansk artefilm

Innsiden er et vanskelig spill å snakke om - men ikke av noen vanlig begrunnelse. Det er et fantastisk kunstnerisk eksperiment, mer eller mindre som en utvikling i stil med Playdeads 2010 debut, Limbo. Dens uformelle grotesqueries er et rart, som er skummelt, befuddling hos andre. Det er en uventet rytme for sin ro og tommel, og den undulates når du beveger deg over landskapet. Å vite så lite som mulig om spillet før du hopper inn, er den beste måten å oppleve.

Hvis du spilte Limbo, du har kanskje fått et inkling om hva som kan være i butikken, her. Det lille kino-baserte studioets første spill var en slående studie av estetiske kontraster, et grusomt, verdensverdig 2D-plan, som i stor grad ble definert av sin kornete Chiaroscuro og smart hjerte-drillende design.

Mens det som faktisk skjer i det ordløse Limbo er åpen for tolkning, den grisende bildene, og spesielt selve konseptet, gjør en potensiell avlesning av sin abstruse fortelling ikke helt ute av rekkevidde. Som du kanskje forventer, uansett hvilken tolkning du ankommer på, er ikke nødvendigvis poenget; det er et spill som er nesten mer om en følelse enn noen enkelt takeaway.

Innsiden kan følge i sine forfedre, men du kan si at det som en mer ambisiøs andre utflukt ikke gir noen enkle svar utover allegorien. Noen kjennskap til Limbo er en god grunnlinje, og Innsiden presenterer mer av en abstrakt progresjon enn bare mer av det samme.

Det er en annen parallell her i Danmarks rekke av kunsthuskino. Av interesse for den kortest mulige oversikten har avantgarde-stilen til dansk filmskaping en lang historie som stammer tilbake til den europeiske New Wave på 60-tallet. I 1972 sikret etableringen av Dansk Filminstitutt at mediet hadde riktig, statsstøttet bistand som en del av nasjonalt kulturell tabellau, som førte til alle slags kreativt drevne prosjekter inn og ut av skolen.

Sannsynligvis den mest innflytelsesrike (eventuelle) utfallet av alt dette var Dogme 95, en eksperimentell bevegelse spilt av Lars Von Trier og Jakten Thomas Vinterburg blant annet, som avviste de mer kunstige aspektene av formalistiske filmer - for eksempel lyd- og lysmanipulering - for en renere form for fortellinger fokusert på temaer og realisme.

Bevegelsen endte for over ti år siden, med Von Trier, Vinterburg, Susanne Bier og andre Dogme-regissører og skapere som går videre til mindre restriktive - om ikke mindre radikale - tilnærminger, noe som ofte resulterer i bevisst tempo eller skråvis visualisert karakterdrama.

Allikevel har ånden av den kreativiteten hatt en stor innvirkning på danske indier i årene siden, og hvis det er en utvikler som har en arbeidsform som ser ut til å være et naturlig supplement til filmindustrien, er det Playdead. (DFI, som har vært en finansieringskilde for kulturelt tilbøyelige danske spill de siste årene, bidro også til å hjelpe til med å lage Limbo og Innsiden mulig).

Både Limbo og Innsiden kan være den mest liknende, hvis den er mindre lurt grafisk, til Kjøre regissør Nicholas Winding Refns filmer. Divisive Director, interessant, avsluttet en sjanse til å studere på DFI før sin første film, Pusher, og er ingen fan av Von Trier.

spille Innsiden spesielt, du kan føle en slags åndelig likhet med den drømmelignende pacingen av Kjøre og Bare Gud tilgir, for ikke å nevne deres innstillinger av Los Angeles og Bangkok, henholdsvis, begge fremmede steder som blir tegn selv. Den fragmentariske surrealismen av Bronson, hvis skript er så minimal kan du nesten vurdere det som en eksperimentell film, også resonerer.

Alle som er kjent med Refns arbeid, er godt klar over hvor uttalt stillheten kan være, nesten dristig hjernen din for å fylle tomrummet med hva som helst du ønsker; Innsiden S stemningsfulle scener oppnår det samme resultatet på en slik måte at utstillingen bare ville hindre, hvis ikke ødelegge det. Både Refn og Playdeads skaperverk er litt som å svømme under vann, preget av verdener som kan virke litt uutsigelig.

Hvis det er en "nærmest" parallell mellom de to, er det nok Refns mesterlig atmosfæriske Valhalla Rising, en migrerende karakterstudie etter en mute kriger tatt på en tvunget pilgrimsreise med et riddersband marooned under korstogene. Det er en passende kamp, ​​gitt både Limbo og Innsiden kan ses på som reiser, med alle tre historier fortalt i stor grad gjennom virkningen av visuelt uttrykk.

Det er selvsagt at Playdeads bidrag, som et høyt konsept som de kanskje er av indie spillstandarder, er et uvurderlig bidrag til mediet, noe som er enda mer grunnen til at Innsiden skal spilles uten forkunnskap. Utviklerne selv synes å sette pris på det også, da spillets lanseringsvogn egentlig ikke inneholder noen spillopptak.

Å gå av, her er et klipp av Valhalla Rising Endelig (spoilers, åpenbart), som, hvis ingenting annet, deler en sterk tilhørighet med Playdeads arbeid. Hvis du fullfører begge spillene, kan du gjette på hva det betyr.