Hvordan U.N. kjenner befolkningen i jorden vil treffe 9,7 milliarder innen 2050

For tre tiår siden var det færre enn fem milliarder mennesker på planeten. I dag er det 7,3 milliarder kroner. Mennesker har hatt ganske mye sex.

Likevel har det sexet ikke vært nok til å holde fødselsrenten økende - bare for å vokse en aldrende mengde. Vi lever lenger og så blir befolkningstettheten av Jorden veldig stor. Hvis det ikke er en katastrofe i de siste årene, tyder trender på at det vil bli 9,7 milliarder mennesker på jorden i 2050. Det er et stort tall, men det faser ikke av François Pelletier, FNs sjef for befolkningsestimater og prognoser. Han vil bare få det riktig.

"Det er for mange mennesker som er fokusert på 2100, og jo lenger du går, desto mindre trygg er vi," sier han. "Men innen 2050 vil jeg si at den er mer pålitelig."

Selvfølgelig er det umulig å si nøyaktig hva som vil skje i løpet av de neste 34 årene, og så bygger FN noe vinkelrom i projeksjonen - med 95 prosent tillit, forventer FN at verdens befolkning i 2050 faller mellom 9,3 milliarder og 10,2 milliarder. Hvordan er de så sikre? For en har de en anstendig track record. "Fremskrivningene som ble gjort på 1960-tallet i befolkningsdivisjonen, var som to prosent av fra 2000-befolkningen," sier Pelletier.

Hvor kommer disse projeksjonene fra?

Det begynner med å samle de beste dataene som er tilgjengelige fra alle land på jorda på nåværende befolkning, fødselsrate, dødsrate og migrasjonsrate. Disse tallene blir plugget inn i en statistisk modell sammen med historiske estimater som går tilbake til 1950. Derefter knuser en datamaskin tallene og projiserer fremtidige befolkningsscenarier basert på utviklingen i fødsel og dødsrate i et gitt land, men også for global utvikling.

Modellen driver likningen tusenvis av ganger, basert på ulike mulige måter som fødsels- og dødsraten kan skifte over tid. Resultatet av disse løpene er en medianprojeksjon - det mest sannsynlige scenariet - samt lavere og øvre grense for sannsynlige utfall. Det vil alltid være uforutsigbare hendelser som kaster en skiftenøkkel i projeksjonene for et bestemt land eller en region, sier Pelletier, men i det store bildet har disse feilene en tendens til å avbryte hverandre.

"I 1970-årene hadde ingen spådd hva som ville skje i Gulf-landene når det gjelder migrasjon. Den nåværende befolkningsboomen i Gulf-landene er drevet av økonomisk ytelse og internasjonal migrasjon. Det var ikke spådd. Dette er vanskelige ting å forutsi.

"Ingen hadde spådd HIV / AIDS-epidemien. Det kommer til å være andre problemer i fremtiden, men på globalt nivå vil jeg tro at ting balanserer seg."

Jeg ønsket å vite hvordan modellen står for store globale virkninger, som klimaendringer. Men som Pelletier forklarer, ville forsøk på å plugge klimaendringer i en populasjonsmodell være både veldig vanskelig og ikke veldig nyttig. Det er vanskelig nok å forutsi hvordan et regionens klima vil forandre, enda mindre gjette på hvordan menneskelige fødsler og dødsfall vil reagere på den forandringen.

Det kan virke som en ganske stor utelatelse, men det er egentlig ikke - på en måte er klimaendringer på befolkningen fundamentalt innbygget i modellen.

Slik er det nesten umulig å si hvordan en oppvarming kan påvirke befolkningen i fremtiden, men noen reell effekt som den har akkurat nå, vil bli skjult i demografiske dataene, som deretter brukes til å lage fremtidige projeksjoner.

Selv om verden kan virke som om det blir et mer uforutsigbart sted, sier Pelletier at vår evne til å forutsi fremtidig befolkning faktisk har forbedret seg, og det er fordi kvaliteten på dataene vi begynner med, er blitt mer pålitelig. "Vi har mer og mer informasjon enn vi pleide å."

Selv om virkningen av en blomstrende global befolkning ikke er Pelletiers kompetanseområde, sier han at han ikke er særlig bekymret for evnen til planeten å opprettholde ni eller 10 milliarder mennesker.

Men forutsetningene som vi i den utviklede verden baserer vår frykt på, er basert på stereotyper som ikke er godt reflektert i det som faktisk skjer i fattige land. Faktisk, jo før vi kan bringe folk ut av fattigdom og redusere barnedødelighet, jo raskere vil verdens befolkning stabilisere seg, og kanskje til og med begynne å avta.

Poenget her er ikke selve tallet, men hvordan matematikere og menneskeheten kommer til det. Befolkningen blir ikke overbefolkning ved å vokse, det gjør det ved å vokse hensynsløst.