Elsker Joseph Gilgun's Cassidy på 'Preacher'? Det er tid til å se 'Lockout'

Som solen steg over en liten Texas by for første gang i pilot episoden av AMC Predikant, nybegynnere til livet og tider av Jesse Custer ble skremt av den sjokkerende kraften til showet, mens fans av Garth Ennis 'komiske serien var begeistret over hvor godt showet jugglet tonen i originalen mens du satte et nytt ansikt på historien elementer. Kort sagt, det er et veldig bra show.

I et program som er fylt til randen med stor historiefortelling og utrolige forestillinger, er det en skuespiller som spesielt har stakk ut i de første episodene: Cassidy vampyren, spilte med glatt overgivelse av Joseph Gilgun. Takket være sin bizarre lykkelige lukkede holdning er vampyren det enkleste medlemmet av kjernestøtten å like, til tross for at han er en flat-out-psyko. Rullende stein kalt Gilgun's Cassidy, "et skudd av unhinged charisma", en beskrivelse som er rett på pengene.

Tilhengere fra sci-fi-fansen kan imidlertid allerede ha god erfaring med å se Gilgun Run Amok takket være sin inspirerte tur i 2012 lockout som ramperende medlem av et fengselopprør … i rommet!

'Lockout' hvis jeg er ærlig

På det hele tatt, lockout er en helt watchable sci-fi action flick som bryter absolutt ingen regler overhodet. Historien henger ganske nært til plottlinjene av sjangre favoritter som Unnslippe fra New York, bortsett fra, du vet, i rommet. Etter at presidentens datter er fanget i verdens første romfangst (Maggie Grace, som, som vi alle vet, har en ekte flair for å bli tatt i gissel), sendes en disgraced CIA-agent (Guy Pearce, som var helt innrammet), inn i anlegg for å få henne tilbake. I mellomtiden forsøker en gruppe fanger som ledes av Hydell (en katarakt Joseph Gilgun) å finne den nevnte datteren og sikre deres frigjøring fra fengselet.

Kort sagt, ikke forvent et vifte av vendinger og sving fra plottet. Det er så rote, faktisk, at John Carpenter saksøkt filmenes beslutningstakere om plagiering, og han vant. Så, tilgivelse for at det egentlig er en rip-off av en annen film (lockout er det første tilfellet av intellektuelt tyveri i Hollywood historie), Guy Pearce's action flick er egentlig ikke halvt dårlig.

Historien er solid i den grad hver karakter har en veldefinert motivasjon, handlingen er ganske kickass (hvis litt lavt budsjett) og skuespillerne er altfor talentfulle å være i denne filmen.

Det handler om disse lederne

Det som høres ut som en fullstendig forutsigbar handlingsfilm, gjøres nesten like morsomt av forestillingen til sine to ledere, Pearce og Gilgun. Pearce spiller en litt grittier karakter enn vanlig, da han vanligvis er relegated til rollen som in-office weasel. Pearce liker helt klart å spille den tøffe fyren, spytter blod fra munnen og spytter enlindere som han elsker hvert minutt av denne dritten.

Det er Gilgun, som egentlig eier lockout. Han kan ikke ha så mye skjermtid som Pearce, men hans enøyede burde dyr er en trussel som går over hele filmen. Hydell er mer manisk enn Cassidy (hvis det er mulig) og hans hensikt er mer rar, men hans persona er injisert med samme myke trussel som er dypt infundert i Cassidys kjernen.

Gilguns karakter er dypt hyggelig å se på fordi han har fordelen av å være en torn i siden av hver karakter i filmen, ingen mer enn sin eldre bror, Regan, nivåhodet (i det minste til sammenligning) leder av opprøret.

De eneste overraskelsene

Som filmens kaotiske onde er Hydell nesten utelukkende der for å gjøre filmen mer uforutsigbar, og i forlengelse, et hår mer spennende. Det er en ganske vanskelig oppgave når du vurderer at grunnlaget for tomten var knapt nytt da John Carpenter sendte Snake Plissken til Manhattan etter presidenten. Kanskje det mest sjokkerende er at Gilgun er stort sett vellykket. I hendene blir Hydell et tøft, disintegrerende dyr som nyter høsten litt for mye. Han klarer å være fengslende uten å si et ord.

Delen tar Gilgun over det følelsesmessige kartet. Hydell går fra smilende til å skrike til å gråte over lengden på filmen og hver fase av reisen er en visningsglede. Det er et flott glimt på dypet og følelsesmessig rekkevidde som Gilgun er i stand til. Han er så ringt inn i rollen som det er litt unnerving. Ansiktet hans er en maske av vriende følelser som begge begrunner sin galskap i en skremmende virkelighet og gir en fortjent tilfeldighet til sine handlinger. Det er en forestilling som står alene i en ellers hyggelig (hvis middelmådig) ​​film.