'The Purge: Election Year' er et Post-Trump Nightmare

$config[ads_kvadrat] not found
Anonim

The Purge: Valgår Trump-baiting-annonsekampanjen bidrar trolig til at filmen trekker seg stor på billettkontoret denne helgen, med den gode delen av markedsføring som hjelper til med horror-franchiseens allerede sterke navnegenkjenning. Med hver påfølgende film, The Purge franchise ser ut til å bli stadig mer selvsikker - det vil si mer bombastisk, ekspresjonistisk, helt absurd, lathered i kvalme-inducing, ekko lyddesign.

Bombast er utvilsomt til sin fordel. Serien begynte med en by-the-number home invasion film. Purge Night var en årlig feiring av ondskap, hvor kriminalitet, inkludert mord, er sanksjonert i USA, men det var mer et eksponeringspunkt enn midtpunktet av sin klaustrofobiske konflikt. Den andre avgiften, Anarki, tok betrakteren ut i marerittet i de urbane gatene på Purge Night, sammenknytning flere plottlinjer og, viktigst, et team av hovedpersoner med ulike sosioøkonomiske bakgrunner som hadde svært forskjellige grunner for å delta i handlingen.

Valgår tar det utbredte løftet om Anarki et skritt videre. Den tredje filmens trailer, på mange måter, gjorde filmen til en skrekkfilmutvidelse av den vitrioliske, hate-fueled disarray av et Trump-rally. Faktisk forestiller det seg en verden hvor disse typer følelser er institusjonalisert og transmogrified til en pervers religion; Det finner sted tiår etter en høyre overtakelse. I hovedsak undersøker filmen alle implikasjonene forrige Purge filmer skørt rundt, noe som resulterte i noen passende forstyrrende og forvirret Trump-era fiksjon - sikkert med mer rettidig politisk import enn Korthus.

Med den hvite kraften støttede New Founding Fathers Association (som blir stadig mer ond og sadistisk hver film) med ansvar for landet, en anti-Purge Independent-kandidat, er senator Charlene Roan (Elizabeth Mitchell) oppstandsmannen. For å beskytte institusjonen de begynte, planlegger NFFA en plan for å myrde sin rivalske kandidat - "Cunt", de gamle hvite ghoulene løser gjentatte ganger i deres skyggefulle konferanserom - på Purge Night. Dette gir for det meste den nåboende badassen til Purge franchise, Leo (Frank Grillo) - nå Senator Roans sikkerhetshode, av en eller annen grunn - en unnskyldning for å komme tilbake til de midtre gatene og slåss. Han gjør det selvfølgelig enda mer voldsomt, og med mye mer på spill da gjorde han det Anarki. Han kjemper droner, danner uforsonlige forbrytelser med band av Crips, trekker kuler ut av seg selv og skinner folk med en helt upraktisk knekkekniv.

Man kan ikke hjelpe, men tenk på Rask og rasende franchise, som virkelig omfavnet sine farciske implikasjoner i tredje tredelingen, Tokyo Drift. Valgår forplikter seg til sine franchiseers naturlige tendenser med et tilsvarende nivå av hensynsløs forlatelse. De slo-mo, blodige bordsausene av rituelle offer av Punch-and-Judy-maskerte gjenger i smug er det bare for atmosfære. De er ikke som i Anarki, midt i konflikten, bare hallways i et videospill som fører til melees med større sjefer. I dette tilfellet er disse super-skurkeene alle forskjellige representanter for regjeringen, fra den ansiktstegne neo-nazistiske lederen til den wraithlike presten til NFFAs årlige rensemasse.

Denne fredag ​​vet du aldri hva som lurer utenfor. #ThePurge pic.twitter.com/EODxpgBzqb

- #ThePurge (@UniversalHorror) 29. juni 2016

De politiske og sosiologiske undertonene i Valgår er for mange til å pakke ut i en artikkel, selv om de er for jumbled for å legge opp til mer enn summen av deres deler. På noen affektive nivå, den tredje Purge film kan være den mest tidlige delen av politisk fiksjon vi har sett i film eller TV i nyere minne - fraværende, kanskje, The People vs O.J. Simpson. Dens sentrale politiske konflikt er delt langs klasse- og rase linjer; en militær ledet av den allment kjente aktivisten Dante Bishop (Edwin Hodge) har vært uttalt over NFFAs metoder for målrettede fattige samfunn på Purge Night i et forsøk på å styrke sine egne økonomiske interesser.

Som i Amerika de siste to årene spesielt, sentralt i den brennende konflikten i The Purge er ideen om at mange lag av amerikanske borgere anses å være mindre og disponible. NFFA omfavner segende misnøye og fordommer, og hevder at menneskeheten er fundamentalt full av hat som må håndteres. "Purge and purify!" Er mantraet på Purge Mass, og et kampanjeslagord for NFFA presidentkandidaten. "Vi er alle syndere!" Taler sine talsmenn.

# Beslutning2016 #ThePurge #ElectionYear pic.twitter.com/I0v8j18Nma

- #ThePurge (@UniversalHorror) 9. juni 2016

Etter 20 år eller så med Purge Nights har spillerne sine hatt spilt over i regjeringens politikk, tvinger aktivistgrupper til å motta seg vold, og miste troen på at det amerikanske demokratiet er en realitet i det hele tatt. Bilder av brennende biler, kropper og øde gater minnes opptak av Ferguson-opptøyene som tilsynelatende selvbevisst.

Tematene blir mer discombobulated når Senator Charlie - som alle jobber for å holde seg i live slik at hun kan trounce NFFA er det kommende valget - snakker militslederbiskop ned fra å myrde NFFA-kandidaten, minister Edwidge Owens (Kyle Secor). "Du er like ille som dem," roper Charlie, til slutt, i årevis av etiske uenigheter om aktivisme. Til slutt vil viljen til en frelser hvit kvinne karakter - og likevel, en som aldri får lov til å slutte seg til handlingen selv ved macho-man Grillo - dominerer dagsorden og alle de store aktørene i filmen, i stor grad med nebulous, moralistisk retorikk alene.

Det er en forvitret melding som Valgår forsøker å sette over, med flere tilfeldig problematiske elementer. Hvorfor er alle de store folkene i fargen i filmen erfarne krigere med rutete fortid? Alle referansepunktene til filmene kan faktisk ikke utgjøre noen melding i det hele tatt, noe som gir oss en dum, men utvilsomt brutal voldpornografi, blant et hav av flytende, tangentielt relaterte symboler.

Det ser ut til at folk allerede har vært i stand til å kreativt feiltolke filmen:

Renset vil skje hvis Hillary velges til kontoret @USArmy @realDonaldTrump @HillaryClinton #KeepAmericaGreat

- Malik E. Tejeda (@MalikTejeda) 1. juli 2016

Det er viktig å merke seg det Valgår er singleplayer-shooter-spill-som-film. Selv om det for det meste bare neo-nazistene som driver AK-ene, fer alle til en form for hagle for å komme seg til og fra trygge steder. Det er vanskelig å se i lys av hendelser i dette landet de siste to månedene, absolutt, la oss lure på, om vi vil eller ikke, om Purge -like underholdning gir virkelig verdifull tjeneste til samfunnet.

Men kanskje vi må konfronteres med Valgår ‘s 1984 -meets- Hostel bilde av epoken der Trumps oppstigning kunne lede oss. Kanskje er dens plagsomme motsetninger virkelig den perfekte utfordringen til vår samtidige virkelighet - dessverre uutholdelig, med mindre vi finner noen eventyrmåte å trekke sammen for å påvirke kollisettendring. Men fortsatt, Valgår er på noe dypt nivå, all-amerikansk eskapisme i kjernen; De samme menneskene vinner, og med den vilde endelige slutten å la muligheten for et etterfølger åpne, kan vi anta at, som i Amerika, vil de samme gamle konfliktene fortsette i Purge univers.

$config[ads_kvadrat] not found